Johanna Hundvin Almelid og Astrid Dalehaug Norheim skriver blant annet dette i artikkelen:
– En kan ikke fortsette å legge skylden på alenemødrene. Hvor blir det av vidtfavnende , målrettede tiltak? spør hun [Siv Lyngtun]. Lyngtun mener at det ikke skorter på evnen for enslige forsørgere, men på tid og krefter.
– Tenk deg inn i følgende situasjon: Du har nettopp vært gjennom en skilsmisse, du har kjærlighetssorg, du må flytte, får dårligere økonomi og et redusert nettverk. Med halv inntekt og «halvparten» av tiden skal du gjøre det like bra som før. Det lar seg ikke gjøre for alle, konstaterer hun.
Så hva kan vi i barnehagen gjøre? Jeg sitter ikke her med noen fasit, men med noen tanker. Vi må være flinke til å se barna og følge de opp, også på foreldresida. Det å vite om tiltak og tilbud i den kommunen vi bor i, kan hjelpe foreldre med utfordringer i hverdagen knyttet til omsorg og oppdragelse. For meg personlig er det vanskelig å ikke bry seg om andre som sliter, men hvor mye skal man bry seg? Hvor går grensa i rollen som pedagogisk leder/assistent. Eller leder, for den saks skyld? Er det en grense for å bry seg?
Lyngtun forteller at hun tidvis har møtt foreldre som har bedt barnevernet om hjelp på et tidlig tidspunkt etter bruddet. De har gått til barnevernet og søkt om forebyggende og frivillig hjelp, men har ikke fått det fordi det på papiret ser ut til at de klarer seg greit. To år senere kommer det kanskje en bekymringsmelding på dem fra en nabo, fra barnehagen eller fra skolen, som gjør at barnevernet må inn med tvang.
– Det oppleves som et stort svik, for de ba jo om hjelp, og det kostet dem å gjøre det, sier hun.
Siv Lyngtun er styreleder i Aleneforeldreforeningen (AFFO) og ønsker flere forebyggende tiltak. Nordlandsforskning har fått åtte millioner fra Norges Forskningsråd for å kartlegge hvordan man kan jobbe på en annen måte med de mest utsatte familiene.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar