Den første løvetann

Dette er en av Alf Prøysens kjente og kjære. Den kan nok tenkes å være litt lang for små barn, men det er jo ingen hindring om man er flink til å repetere og gjøre den på ulike måter!


Det sto en liten løvetann så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: "Se på meg, hva jeg har funnet her!"
Men barna bare lo og sa: "Så pjuskete den er!"

"Å nei så menn," sa pjokken, "jeg skal ta den den med til mor,
 så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor".
"Det si'r hun for å trøste deg," sa de som stod omkring.
"For du er bare fire år og skjønner ingenting."

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset litte grann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døren sent og tungt, og plutselig sa mor:
 "Å gid så fin en blomst du har - og nei hvor du er stor!"

"Du si'r det bare for å trøste, du," sa pjokken likegla.
"Å langtifra" sa mor og lo. "Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig gutemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann."

Tekst/melodi: Alf Prøysen